 |
|
|
 |
|
|
|
 |
`Collan`s første valpekull!!
DREKTIGHET, FØDSEL OG
VAKRE HVALPER
Sett fra ”bestemors” ståsted
Jeg vil prøve å formidle alle opplevelsene og alle tankene rundt det å skulle ha hvalper – bli ”bestemor” - for første gang. Vår vakre saluki ”Collan” (Shafaq Nicole Effaté) ble inseminert den 11. mai klokken 17.00, og den praktfulle og kjærlige Caspar (Shafaq Mozart Melodie) var donator. Dette skjedde efter en lang planleggingsprosess hvor det å finne en utfyllende makker var hovedmålet.
Dagene gikk, og så begynt spenningen; var Collan drektig? Jeg håpet inderlig det, for hvalpekassen kjøpte jeg inn dagen efter at hun ble inseminert. Forsiktig og gradvis begynte jeg å gjøre i stand hvalperommet: En seng til meg, og hvalpekasse red opp med hvite laken til Collan og de tilkommende. Jordmor utstyret med sterile kompresser, bomullsbånd, steril og halvsløv saks, en rekke nykokte håndkleder – alt efter boken – lå klart på hyllen.
Efter 3 uker klarte jeg ikke å vente lenger. Da bar det av gårde til veterinæren for å ta ultralyd. Jo vist – der så vi sannelig 3 fosterblærer og akkurat da var lykken ubeskrivelig stor – første trinn hadde vært vellykket og nå var det bare å smøre seg med tollmodighet!
Collan vokste og vokste i ukene som kom. Nesten dagelig trente hun på morsrollen ved å adoptere vår vakre lille italiener Rinaldo. Han stortrivdes selvfølgelig når Collan vasket og kjælte med ham.
Fredag 9. juli klokken 17.30 falt temperaturen. Nå nærmet det seg virkelig. Collan vandret rastløst rundt hele det neste døgnet. Like før klokken 16.00 neste dag gikk hun opp i sengen til far som hvilte seg, og prøvet å forklare at nå måtte vi gjøre oss klare. Hun skiftet stilling 10 - 15 ganger den korte perioden hvor hun lå i dobbeltsengen. Så vandret hun inn på hvalperommet og kl. 17.15 gikk hun opp i min seng. Jeg var ikke helt forberedt og gikk ut av rommet et lite øyeblikk for å hente meg noe å drikke. Da jeg kom tilbake lå der sannelig en liten hvalp mellom hennes bakben. Collan så akkurat like forundret ut som jeg gjorde. Raskt fikk jeg tatt av fosterhinnen på den nyfødte og gnidde henne slik jeg hadde lest i hundebøkene. Hvalpen kviknet til og begynte å pipe hvilket var alt som skulle til for å vekke morsinstinktet i Collan. Hun vasket og slikket og var i det hele kort og godt kjempeflink. Far kom inn med jordmor kaffe og torde så vidt se om alt gikk fint. Den første fødte var en tispe. Så presset Collan til igjen, og ut kom der nok en tispe. Men denne gangen visste Collan hva hun skulle gjøre; hun vasket og fjernet fosterhinnen selv som om hun aldri skulle ha gjort noe annet!
Nå var jeg fra meg av lykke, tenk to flotte tisper og nå var det bare en eller kanskje to hvalper igjen. Alt var rolig og det gikk så utrolig fint – helt uten noen komplikasjoner. Veterinæren var på forhånd informert og klar til å rykke ut, men her var der ingen grunn til bekymring. Så kom nummer tre og det var vår første gutt (hann). Den ble nokså rakst efterfulgt av nok en gutt.
Nå kunne jeg endelig slappe av efter ca. 3 timer med nokså regelmessige ”åpenbaringer”. Ultralyden hadde jo vist at det var 3 eller kanskje 4 hvalper og de hadde nå kommet til denne verden. Men maven til Collan så absolutt ikke tom ut. Det gikk en over en time uten at noe skjedde. Da ringte jeg til veterinæren og han ment at jeg ikke kunne se eller kjenne om det var flere igjen. Jeg forklarte at dette var en mynde og ikke en hvilken som helst fet hund. Veterinæren virket ganske nedlatende, så jeg stolte heller på min egen dømmekraft og ble sittende på sengen ved siden av Collan i påvente av en eventuell nedkomst.
Hele 3 timer gikk, og jeg var nær ved å sovne da Collan igjen presset på. Hann nummer 3 så dagens – eller aftenens lys. En ny ri fulgte efter ikke så lenge og der kom hann nummer 4 og altså valp nummer 6! Dette var flere enn vi hadde forventet og gleden var stor over at alle hvalpene så ut til å være friske og sunne. Jeg la meg ned på sengen og studerte hvordan mor Collan kjærlig diet alle sine små vidunder. Efter nok 40 minutter presset hun til og ut kom hann nummer 5 – den 7. hvalpen i rekken! Stor var forbauselsen men både mor og bestemor var lykkelige over tingenes tilstand.
Klokken var blitt 05.30 på morgenkvisten, og jeg har skiftet på sengen min efter at de 4 første hvalpene ble født der. Derefter hadde jeg flyttet hvalpene til hvalpekassen og Collan fulgte selvsagt med. Jeg gledet meg til å få sove litt efter en ganske slitsom men særdeles opplevelsesrik og lykkelig natt. Idet jeg ligger og beundrer mor og barn, begynner Collan nok en gang å presse til og ut kommer en liten hvit tispe. Nå var jeg virkelig i sjokk – det som jeg trodde skulle bli 3 eller 4 hvalper var blitt til 8 nydelige og velskapte, lyse/gyllende hvalper!
Uten noe blygsel kan jeg si at dette var noe av det mest spennende jeg har opplevet. Det er vel kun ens egne fødsler og barnebarna`s som overgår dette,. Først ventetiden, så selve fødselen og så den nydelige hvalpetiden. Vi storkoser oss, og nå er hvalpene blitt 5 uker og de springer rundt på litt ustødige ben, leke slåss, spiser og vokser så fort at vi nesten ønsker at denne tiden kunne vart noe lenger! Vi storkoser oss og gleder oss til å se hvor vakre disse flotte skapningene en dag kommer til å bli!
Hilsen oss fra kennel All Sighthounds
Eva Skogland
|
|
|
|