Om oss

Familien Skogland består av:

Fredrik; f 03.11.78 i Sandefjord Hjemflyttet (Sandefjord) og bortgiftet med Hanne den Vakre. Hanne jobber som konsulent på  HTH kjøkken i Sandefjord, hun er jente med masse humor og bein i nesa:-) Fredrik er pappa til vidunderbarna Emilie og Kristoffer IT-utdannet (Ingeniør Høyskolen i Horten og IT-akademiet i Sandefjord). Arbeidet som Hvitvare-sjef i EL-kjøp Porsgrunn. Nåværende arbeidsplass: Komplett.no (Produkt sjef). Kjent bassist i Cash pink potatoes band (efter eget utsagn)

Lasse: f 19.02.81 I Sandefjord Hjemflyttet (Sandefjord) efter opphold i ”Trondhjæm” (som trønderene sier) Utdannet i Livets Skole og 2-årig kokkeskole. Arbeidet som kokk i Spania og Norge, samt salgskonsultent og avdelingsleder i Haffslund Sikkerhet. Nåværende arbeidsplass: Salgsdirektør i Cool Chili.  Kjent elite jr. turner (tidlig pensjonert i redsel for å komme på landslaget – ifølge ham selv) Lasse er samboer med Anette Mørk som jobber som psykiatrisk sykepleier. Og det er ei jente med masse godt humør, og glimt i øyet.

De fire (fem når Lasse svinger innom) gjenværende familiemedlemmene bor i dag i Sandefjord sammen med familiens 11 hunder.  Huset ligger landlig til – 2 km. Fra Sandefjord sentrum.  Nesten halve tomten på 2,6 mål er uteplass for hundene.  En tidligere stall er ombygget og huser i dag hundene.  Dog bor alltid Rinaldo inne i stuen i sin ”enebolig” og to eller tre av de andre hundene bor på omgang inne i hovedhuset – gjerne i sengen til en av familiens øvrige medlemmer. 

Familien har en nokså kort – men desto mere intensiv og vid  – erfaring som myndeeiere.  Tojo var den første som stiftet betjentskap med en mynde idet han fikk ha en stor, vakker og utrolig snill irsk ulvehund i pensjon i 1985.  En god venn av ham skulle flytte og Tojo fikk ha hunden (McEnboy) i pensjon i noen måneder.  Med en mankehøyde på 93 cm. og med sine 75 kg., var dette en ordentlig stor hund.  Hunden var praktisk talt vokst opp med Tojo, og den var ganske lydig – i hvert fall ut fra en mynde standard!  Dessverre hadde den litt for meget sleng på bakbenene, samt en ”glad hale” – båret nesten som en buhund, hvilket gjorde at den som regel endte med blå sløyfe på de utstillingene hvor den deltok.  Men vakker var den uansett, og svært uttrykksfyll.

Tojo hadde ønsket seg Borzoi – eller Russisk Mynde som den ble kalt -  helt siden han som ganske ung (10 – 12 år) hadde sett 3 borzoier på et sirkus.  De gjorde ikke stort annet enn å hoppe igjennom noen ringer, men de tok seg utrolig godt ut; store, stolte og majestetiske.  I sin oppvekst fikk ikke Tojo ha noen hund, mor Skogland synes det var nok med katt, undulat og kaniner.  Eva hadde derimot hund – en ekte Syd Afrikansk bastard som noen av besetningen på skipet hvor Evas far var kaptein -  hadde funnet forlatt i en gate i Cape Town.  Hunden ble vaksinert, og ble derefter skipshund.  Eva var med far til sjøs i ferien, men hun viste ikke at far – som mønstret av 3 måneder efter at Eva kom hjem – hadde ordnet det slik at hunden ble med hjem.  Den hadde hatt sin karantene tid om bord, og ble overrakt Eva på hennes 13 års dag.  Og det var den største presangen hun til dags dato har fått!  Hunden bar det majestetiske navnet ”Hotdog”, og den levet lykkelig i familien 14 år.
Den første hunden familien Skogland anskaffet seg, var borzoien Natasja i april 1998.  Hun gikk dessverre bort så alt for tidlig idet hun ble rammet av en sjelden kreft sykdom, bare 2 år og 3 måneder gammel.  Men hun fikk oppleve en flott periode sammen med de to neste borzoiene – Nikolai og Nikita – som vi anskaffet oss.  Vår interesse for andre vakre mynder ble vekket idet vi begynte aktivt å delta på utstillinger.  Og ca. et år efter Natasjas bortgang, anskaffet vi oss den vakre saluki tispen Nicole.  Det var Eva som insisterte på at vår neste hund skulle være en saluki, og Tojo var ening i at dette var utrolig vakre hunder selv om hans kjærlighet til rasen borzoi var like sterk som den alltid hadde vært.  Derefter fikk vi tilbud om å ta imot en omplassert whippet, noe vi takket ja til og noe vi ikke har angret ett minutt på i eftertid.  Whippeten Hubert med det vakre, sørgmodige uttrykket, fant seg vel til rette i familien, og ”den talende hunden” – som jo alle whippeter er, ble snart en ny favoritt for familien.  Særlig lille Tollak fikk en egen forkjærlighet for den glade og aktive krabaten.

Nå var familien bitt av hundebasillen, og det som skulle bli en makker til Nicole, ble raske til to kullbrødre (salukier).  Så var det Belles tur til å få sitt ønske innfridd:  En vakker afghaner som vi gav navnet Shakira, ble familiens nye rampe-jente.  Utrolig vakker og utrolig selvstendig var den nye prinsessen som med letthet klarte å klatre over hvalpeinnhengningen.  Hun presterte også å brekke en tå i sin klatreiver, men faktisk så klarte hun å gå tilstrekkelig lenge med gips slik at tåen ble helt fin igjen.

Far Tojo hadde helt siden Natasjas bortgang, ønsket seg en ny borzoi tispe, og gleden var stor når Bertha kom inn i familien.  Hun vokste raskt til å bli en stor og usedvanlig vakker prinsesse, akkurat slik far ønsket, og bare 9 måneder og 8 dager gammel tok hun sitt første cert. og ble BIM på Nesbyen – kun slått av Nikita.  Hun beseiret bl.a. et internasjonal nordisk champ., og far var ikke lite stolt den dagen!   Dessverre fikk hun ikke engang kommet over unghund stadiet før en tragisk akutt mavedreining rammet henne.  Denne nydelige og alltid glade jenten er med oss i tankene hver dag.

Vårt nest siste tilskudd på myndestammen, er italieneren Rinaldo som vi var så heldige å få i hus idet den ikke gikk så godt isammen med de større hundene i sitt forrige hjem.  Tollak hadde lagt sin elsk på de små italienerene, og nå fikk han sitt ønske oppfylt.  Rinaldo med sine vakre runde øyne, ble raskt også fars øyesten, og han tilbringer svært ofte natten under dynen til far, helst med hodet plassert på fars 6-pack (eller var den 1-pack) mave.  Der sover han mykt og godt, og far tør knapt nok røre på seg, men Rinaldo vet å passe seg og finner alltid ett trykt sted å sove.

Som siste tilskudd til familien har vi beholdt fire vakre hvalper fra Nicole`s første kull – Aisha,  Anso og Angel Pheobe, og 1 fra andre kullet. "Lille" Beatrice flyttet hjem til oss da hennes forrige eiere ikke kunne ha henne lenger.  Aisha ble – kanskje litt overraskende – den første fra dette kullet på 8, som tok et cert. – kun 9 og ½ måned gammel.  Av dette kullet er det den utrolig vakre Akira (Kira) som har hatt størst suksess i ringen (som hvalp) med bl.a. to BIS plasseringer – BIS 5 og BIS 1!  I Mjøndalen 01.04.06 gikk hun helt til topps og slo over 100 hvalper.  Også broren Ari (Philip) har gjort deg svært godt med BIR og BIG plassering, søsteren Angel Pheobe  (lille Nicole – nesten en tro kopi av sin mor) har også blitt BIR mens broren Anso har flere BIM bak seg – alltid slått av en av søstrene!  Det er disse 5 som har deltatt på utstillinger, men vi håper at vi kanskje skal få med enda en bror i ringen.  Kullet er så jevnt at alle har mulighet til å slå alle på en god dag.  

Dess flere mynderaser familien har anskaffet seg, dess vanskeligere har det blitt å fremheve en enkelt rase.  I dag er vi bare glade for at vi får oppleve og lære hvor spesielle hver rase er – og selvfølgelig hvor spesielle og enestående hver enkelt hund er. Mynder kommer der nok alltid til å være i det Skoglandske hjem!